Det å tilbakelegge distansen Oslo-Trondheim til fots, er blitt gjort i mange århundrer. Som idrettsgren er det først de siste, drøye 100 år vi har konkurrert om raskest å gjøre unna de 540 kilometerne. Rekorden er 3 døgn og 8 timer fra 1989. Er tiden inne for å kåre ny Norgesrekord snart?
Gamle dagers pilgrimmer, vandringsfolk, handelsmenn, omstreifere og tiggere måtte alle gå Norge på kryss og tvers til fots av ren nødvendighet. I tråd med økt velstand økte også behovet for å fortsatt slite seg ut fysisk – men nå kun for moro skyld og for å konkurrere mot andre hardhauser.
På to hjul – og til fots
Tilbake på slutten av 1800-tallet begynte folk sykle om kapp strekningen Trondheim – Oslo. I dag regnes sykkelrittet Den Store Styrkeprøven mellom disse to byene som noe av det hardeste idrettsstevnet man kan delta på i Norge.
Det er relativt enkelt å komme seg langt av gårde på kort tid så lenge man har to hjul og et sete og sitte på. Tilbakelegge samme distansen ved å gå eller løpe er en helt annen styrkeprøve. Da får man ikke rare fordelen av nedoverbakker, men må gjøre unna hele distansen ett skritt av gangen, fot for fot, meter for meter.
Med sine 540 kilometer blir det millioner av skritt som skal utføres og tilbakelegges av en løper – eller kappganger – fra Oslo til Trondheim.
1930-tallets store helter
Tilbake i 1930-årene ble det plutselig rift i Norge om å være den raskeste til fots mellom Trondheim og hovedstaden vår. Første mann ut var Notto Fipp som sørget for offisiell registrering av tiden sin. Han visste nok ikke helt hva han begikk seg ut på, men kom i mål på 5 døgn og 22 timer i juli 1930.
Dette ble første, offisielle Norgesrekord på en strekning nesten ingen hadde tenkt på å konkurrere om. Rekorder er til for å brytes. Ingenting skjerper en sulten idrettsutøver som tanken på å gruse konkurrentene. I juni ’32, to år etter første Norgesrekorden, bestemte Sverre Sørhus seg for å bli best. Han kom i mål knappe to timer foran Fipp, på 5 timer og 20 timer.
Året etter, i 1933 ble Norgesrekorden slått nær sagt annen hver uke. Først ut var Isak Warvik. I juli kom han frem etter 5 døgn og 11 timer. Dette inspirerte Ingebrigt Sneve til å løpe distansen på 5 døgn og 5 timer måneden etter. Datidens aviser frydet seg over prestasjonene, men hvor lenge skulle Sneve få kalle seg Norgesmester..? Allerede èn uke etterpå løpte Johan Støa de ca 540 kilometrene på 4 døgn og 21 timer. Den magiske 5-timers grensa var brutt!
To år fikk Støa ha rekorden sin i fred. I 1935 var Isak Warvik tilbake på landevegen og tok rekorden hjem igjen med tiden 4 døgn og 12 timer. Først året etter fikk Johan Støa revansje med 4 døgn og 7 timer. I 1937 var det igjen Isak Warvik som skulle sette punktum med å løpe på 4 døgn og snaue 2 timer. Den tiden ble stående et halvt århundre.
Ingen av hardhausene fra 1930-tallet var profesjonelle idrettsutøvere. Kun ekstra seige og innbitte. Villige til å slite den ekstra mila hver dag i sporet. Rekordholderen de neste femti årene, Isak Warvik, var selv fisker av yrke. Født og oppvokst nordpå i Vesterålen, men bosatt i Trondheim i voksen alder.
Ny rekord : 3 døgn
Det var ikke før i 1980-årene at 30-tallets tøffinger fikk alvorlig utfordring med tidene sine. Trondheims maraton- og ultraløper, Torleif Rekkebo, gjorde et første forsøk og kom i mål på hederlige 6 døgn.
Blodsmaken fra de 540 kilometrene gav mersmak og i årene som fulgte løp Rekkebo fra Trondheim til Oslo stadig raskere. Sommeren 1989 flesket han til med en bragd som nesten er for drøy til å være mulig: første døgnet løp han nesten halve distansen til Oslo; hele 250 kilometer! Etter en god natts søvn og god mat opprettholdt han høyt tempo. Fra å ha unnagjort Trondheim – Oslo på 6 døgn to år tidligere, kom han nå i mål på imponerende «halve» tiden med 3 døgn og 8 timer !!
Denne tiden står fortsatt som Norgesrekord, snart 30 år senere.